SMERTEHELVETE
Arret på venstre ben ser betraktelig mer herjet ut en det på det høyre. Det går vannrett nedover, fra låret til leggen, ser ut som piggtråd. Det høyre er bare en rød strek.

Venstre kne liker ikke sport.
Det går ut av ledd når jeg hopper eller braser sammen med noen. I fotball, basketball, volleyball.
Etter fire år med fem dislokasjoner*, etter å ha prøvd alt fra helgips fra foten og opp til lysken, halvgips, stiv skinne, til skinne med ledd, bestemte legen at det var tid for å operere. Han hadde aldri tidligere utført en slik operasjon, faktisk hadde ingen på sykehuset erfaring med det, så jeg var rett og slett en prøvekanin.
Operasjonen ble det de kalte vellykket og gikk ut på å åpne kneet, ta det indre leddbåndet og dra det på utsiden av kneskålen for så å sy det fast der.
Jeg våknet etter narkosen og kastet direkte opp på skoene til han jeg delte rom med. Benet var bundet opp til taket og jeg hadde det helt jævlig.
Men det var bare begynnelsen.
Nå startet en helvetesuke med dren inni låret, kneet og leggen, og dertil kateter og en portabel dass jeg skulle drite i, i sengen. Jeg fikk heldigvis morfin annenhver time hele døgnet, noe som rett og slett ikke er helt innafor.
Etter fem dager skulle jeg prøve å gå ut av sengen med leger tilstede. Jeg, i min opiat-rus, tenkte at dette var da ikke noe problem, og før legen rakk å reagere, spratt jeg ut av sengen – og gikk rett i bakken. Såret åpnet seg og jeg fikk store blødninger.
De neste dagene fikk jeg lov til å rulle rundt i rullestol, noe som ikke var helt forsvarlig med tanke på alle medikamentene jeg hadde innabords. Etter to uker fikk jeg lov til å dra hjem.
Deretter ventet en restitusjonstid på åtte måneder i rullestol og på krykker og så gikk det faktisk greit – en stund.
Når jeg ser eller tenker på skadene i kneet mitt får jeg en dårlig følelse i kroppen, jeg blir irritert over at jeg må være forsiktig når det kommer til nærkontakt. Hvis guttungen min er brå rundt bena mine blir jeg redd for at han skal komme for hardt borti meg og at det skal skje igjen. Hvis jeg bærer noe tungt er jeg alltid nervøs for at jeg skal slå det bort i benet mitt.

Høyre kne liker heller ikke sport
En dag jeg var på stranden og spilte beachvolley med noen venner, deiset jeg inn i en motspiller. Straks kjente jeg den forferdelige smerten igjen, bare denne gangen var det i høyre ben. Jeg hadde fått det andre kneet ut av ledd. Fy faen!
Det hadde tydeligvis ikke samme slitasje som det venstre, så alt satt mye mer fast, men smerten var verre enn noen gang!
Heldigvis hadde vi en halv flaske gin med oss på stranden, den gikk ned på høykant der jeg lå som et slakt i sanden. Ambulansen brukte en evighet på å komme. Det følte i hvert fall sånn. Når kneet er ute av ledd, strekkes leddbåndene og senene på en sånn måte at hvis jeg beveget på lillefingeren, kjente jeg det i hele kroppen. Vennene mine sa at jeg var likblek.
Da ambulansen til slutt kom, fikk jeg straks en runde morfin, for de så hvor store smerter jeg hadde. Likevel var det å få meg opp på båren et helvete. Herregud, så vondt det gjorde. Jeg kjente hver eneste sving og dump i veien mens vi kjørte til sykehuset. Selv småsteinene vi kjørte over.
Jeg svimte av i ambulansen og våknet først da legen dro i benet mitt for å få knekt det på plass igjen. Det, skal jeg si deg, er noe av det verste et menneske kan oppleve. Det sies, at smerten er tre ganger verre enn å knekke hele leggbenet rett av. Så jeg svimte likegodt av igjen.
Da jeg våknet var alt på plass. Fantastisk!
Jeg fikk en lang opplæring i hvordan jeg selv kunne knekke kneet på plass, hvis det skulle skje igjen. Legen mente jeg kunne slippe mye unødvendig smerte hvis jeg klarte å ordne opp på egenhånd.
Første gang jeg fikk morfin var det en fantastisk følelse. Hele kroppen min var i høyspenn og med en gang morfinen ble satt, var det som om hele systemet plutselig slappet av. Når jeg har så store smerter at jeg svimer av, er det deilig å kunne roe kroppen en liten stund. Jeg husker spesielt etter den første operasjonen at jeg våknet etter narkosen og hadde så vondt at jeg trodde operasjonen var gått rett til helvete. De ga meg en dobbel dose morfin og mens jeg lå der oppi syvende etasje og det var knallsol ute, følte jeg meg plutselig helt fantastisk igjen. Et lite spedbarn lå i vinduskarmen og solet seg, før det krabbet bort til det åpne vinduet og hoppet ut.

Dette var selvfølgelig ikke virkeligheten. Det var en støtte til benet mitt som lå i vinduskarmen, og den hadde absolutt ikke tatt bena fatt og hoppet ut vinduet.

Gaffel, skje og en blyant
Det tar fort fire – fem timer fra kneet er dislokert til det er i på plass igjen.
Først er det ventetid på sykebil, så tur til sykehuset, konsultasjon før de bestemmer seg for å ta røntgen, deretter røntgen, ny konsultasjon for å bli enige om hvordan det skal knekkes på plass, for ikke å snakke om all ventetiden innimellom. Det må også to leger til for å få knekt kneet på plass igjen, siden alt sitter i så voldsomt spenn. Og to leger på samme tid og sted på et sykehus er et sjeldent syn, de er ikke akkurat i flertall, disse legene.
Så alt i alt; ting tar tid. Det lengste jeg har ligget og ventet med kneet ute av ledd, er åtte timer.
Denne gangen syntes legen det var en god idé med tre lange, varme sommermåneder med hele benet i gips. Da gipsen ble klippet av, fant de en gaffel, en skje og en blyant inni der, redskaper jeg hadde brukt for å klø meg, men ikke fått opp igjen.
Etter det var det fysioterapi i et år for å forhindre at det skulle skje igjen.
Jeg sliter fortsatt, 16 år senere, med å stå på huk, noe som begrenser min arbeidssituasjon som snekker. Jeg klarer heller ikke stå på knærne noe som er dumt når jeg vil leke med guttungen.
Ser jeg noen deise i hverandre mens de spiller fotball eller noe sånt, må jeg snu meg bort og kjenner at jeg blir kvalm. Tanken om at det kan skje igjen, sliter på meg.

Kneskål på høykant
Tross fysioterapien …
Jeg var i svømmehallen, lå på en stor, oppblåsbar dings der vi lekte kongen på haugen, fikk et voldsomt sammenstøt med en boler og falt i vannet. Da skjedde det igjen. Jeg kjente det i kneet, men tenkte, mens jeg lå der under vannet: Kjør på! Fiks det selv!
Jeg strakk ut benet og brukte alt jeg hadde av muskler for å knekke kneet på plass, slik jeg hadde lært det. Så svømte jeg opp til overflaten og trakk meg opp på kanten av bassenget.
Da så jeg resultatet. Det var ikke akkurat så vellykket som da legene hadde gjort det. Eller rettere sagt: Alt var feil.
Kneskålen lå på høykant og stakk rett opp, og hele benet mitt, fra kneet og ned var vridd nesten 180 grader til venstre. Jeg hadde gjort et eller annet feil, for å si det pent.
Da jeg ankom sykehuset trodde legen at det var et vanlig kne som var ute av ledd. Uten å ta røntgen først, presset han og en til alt de kunne for å få det på plass igjen, og de presset dermed kneskålen ned på høykant mellom lårbenet og leggbenet.
Da besvimte jeg.
Tre mann jobbet i nesten to timer med å knekke og vri ting ut og på plass. Deretter var det nye seks måneder med helgips, før jeg tilslutt ble operert.
Det tok halvannet år før jeg kunne gå uten krykker igjen.

Jeg har for lengst sluttet med enhver type sport der nærkontakt forekommer, og har nesten ingen plager lenger.

• En dislokasjon er en leddskade der beinenden er tvunget ut av sin normale posisjon.