Fra rus til pels
Hunder slikker sårene sine rene, men kan de også slikke arrene dine bort?

Pusten er ukontrollert, tankene er ikke mine egne og kroppen er blitt tatt over av noe ukjent og skremmende. Jeg står og skjelver, svetter, er så sint, så lei meg …, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke.
Den dag i dag er jeg usikker på hvorfor jeg egentlig gjorde det jeg gjorde. Men en ting er sikkert, det etterlot seg noen arr. Ikke bare det som går tre centimeter langs overarmen, nesten gjort usynlig av en tatovering.
Selv om arret er gjemt for skuelystne, så er det ikke skjult for meg. Jeg vet at det er der, og at det er der av en grunn.
Ett glassbord ligger i tusen biter på gulvet, jeg er så sint! Jeg plukker opp en av de større bitene og skjærer meg i armen. Gjør det i sinne.
Herregud å jævlig teit, tenker jeg i ettertid. Hva trodde jeg at jeg skulle oppnå med noe sånt? Åååå så tøff og sint du er da! Er det den reaksjonen jeg var ute etter? Hvem vet?
Kanskje er dette noe av kjernen med rus, at det ofte ikke henger på greip det man gjør. Man kan være det skarpeste redskapet i skuret til vanlig, men det hjelper lite når det blir slått mot en haug med stein så det blir sluere enn den gamle smørkniven i tre vi hadde på hytta.

En kake av fornektelse
Hver eneste dag skaper rusmidler og avhengighet et utall av problemer på verdensbasis, ødelegger familier og knuser livene til de som lever i det. Så hva betyr egentlig et enkelt arr for oss som har levd en hverdag med rus, fart og spenning?
Eller med rus, elendighet og angst?
For det kommer jo an på hvordan man ser det.
Selv om jeg har vært en del av rusmiljøet og sløst dager, måneder og år på dette tullet, så blir jeg fortsatt oppgitt og sint når jeg ser andre holde på med det. Kan de ikke bare slutte de og?
Det er selvfølgelig – og dessverre – aldri så enkelt. Jeg vet jo det innerst inne. Vet at jeg er en av de heldige som har klart å komme meg ut av en tilværelse fylt med moro og helvete bakt inn i en kake av fornektelse, og pyntet med kriminalitet og psykose.
Så hva er det som gjør at noen kommer seg ut og andre ikke? Handler det om psykisk bagasje? Handler det om flaks? Hva er greia? Dette er ikke noe jeg verken kan eller skal prøve å svare på her, men det er en tanke jeg har innimellom når folk sier at jeg er så flink som har klart det.

Hundekontakt
Er jeg så jævla flink? Det føles ikke sånn, det føles naturlig.
Hverdagen med clipsposer fulle av pulver, sprøyter og en «carefree» livsstil, i hvert fall fram til det var tomt for stoff, er byttet ut med familiemiddager, tur med bikkja og gaming.
Noen kan vel argumentere med at jeg har byttet fra en avhengighet til en annen, og det er kanskje sant. For hadde jeg ikke hatt gaming og hunden min så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. Jeg tror nemlig at det viktigste for å komme seg ut av rusens varme favntak, er å ha noe annet å gå til. Noe som blir like viktig. Viktigere.
For noen er det menneskelig kontakt og det sosiale. I mitt tilfelle ble det hundekontakt.

Psykiske arr
Da jeg bestemte meg for at nok er nok, var det ikke på grunn av alle månedene i fengsel eller på grunn av helsa mi. Det var det faktum at jeg hadde fått meg hund!
Det gikk opp for meg at den lille tassen min ikke hadde det særlig bra når pappa var helt på tur. Når den eneste kontakten han fikk var de stunder hvor jeg fant den perfekte dosen med forskjellige stoffer, og derfor klarte å leke, herje og kose med han.
Da jeg fikk anledningen til å flytte tilbake til hjembyen min, hoppet jeg på muligheten til å skape et bedre liv for han. Og det funket! Han fikk det klart bedre og da fikk jaggu jeg det bedre også.
Psykiske arr er for meg en relativ tilstand. De er der, men kan også ikke være der. De er ikke låst til sjelen din, i hvert fall ikke på samme måte som fysiske arr er låst til kroppen.
Det som kan reparere psykiske arr er nok individuelt.
I USA er det gjort forsøk på det med hunder og kriminelle, programmer de har i utvalgte fengsler. Her får de innsatte ta vare på valper og skal trene dem opp til å bli servicehunder. Det har vist seg å være svært positivt og effektivt for rusgjengangere, og jeg tenker fornøyd at dette er noe jeg har kommet fram til på egenhånd.
Jeg vet at det stemmer og fungerer.

En vakker sjel forsvinner
En varm vårdag i mai var jeg ute på trampolinen med datteren min. Vi lekte og jeg hentet hunden som alltid har vært litt skeptisk til trampolinen, for å se om han ville prøve den i dag. Men nei, han smatt ganske fort ned og gjemte seg under den.
Da jeg hørte den velkjente lyden av en 2-takts motor borti gata, tenkte jeg, faen! – og ville gripe tak i hunden, men den smatt fra meg, skulle ta doningen! Hunden for ut i veien med meg etter. Verken han eller jeg så bilen som kom andre veien.
Han blei truffet og døde i armene mine på vei til dyrlegen. Da øynene hans blei speilblanke og brystet ikke lenger tok inn luft, var det som om hele verden ble knust.
Ukene etter var tankene om rus tilbake, selv etter flere års pause.
Det var som om alle de vonde arrene den lille tassen hadde leget sammen med meg, var tilbake. Hadde det ikke vært for familien rundt meg, ville jeg ikke sittet og skrevet dette nå.
Men så er det slik at når en vakker sjel forsvinner fra denne verden, så kommer en annen og tar dens plass.
Kun to dager etter at hunden min døde, blei det født en liten krabat langt oppe i Telemark.
Selv om savnet av den første var stort, var det samtidig håp om en lys framtid. Den nye hunden klarte snart å fylle «skoene» til den gamle og uten henne vet jeg jammen ikke hvor jeg hadde vært. Hunden kommer i sin hvite pels og er som sykepleieren på sykehuset, en som pleier dine sår, hjelper med å holde arrene borte.

Arrene i hjertet
Kanskje vi her i Norge skulle tatt inspirasjon fra USA, og prøve et hundeprogram i fengselet? Men igjen, hvem faen har lyst å gi valpekullet sitt til en gjeng med narkisser? Jeg hadde i hvert fall ikke gjort det med mine valper.
Der har du meg igjen da, ser ned på det jeg en gang var.
Om flere hadde hatt en pelskledd reddende engel, så tror jeg flere kunne fått det bedre, som med meg.
Arret på armen min er dekket over av en tatovering, men arrene i hjertet mitt er dekket av en hvit pels og en våt snute.