Det er en historie bak hvert eneste arr

Ja, altså det er jo flere arr. Den her (han viser fram armen) og den oppå her (han peker mot hodet) er de som liksom er, hvordan skal jeg si det da, de har tilknytning til de verste opplevelsene. Hver gang jeg ser de, så … flashback til den tida da det skjedde. Og den her oppe i hodet, jeg blei jo snitta av en kule når jeg var yngre, i Afrika. Gud var med meg. Jeg blei snitta og gikk liksom på trynet. Det snitta meg sidelengs, da.
Jeg har jo vokst opp i krig. Den der (han peker mot hodet) og denne, (han peker et annet sted i hodet) en liten bombesplint. Den ene bombesplinten minner meg om storebroren min, for det var samme kvelden han døde. Men den har jeg lært å akseptere …
Men det her (han viser arret på armen) har jeg ikke akseptert psykisk ennå.
(Han sitter litt før han fortsetter.)

Immun mot vold
Du vet, jeg var fem år. Jeg har vokst opp uten mor. Altså, mamma var ikke død, men far var død. Mor måtte ut av familien fordi hun var litt annerledes, hun var hvit. Mamma var europeer, så resten av familien likte jo ikke min mor. De kasta henne ut av familien. Hu måtte forlate barna sine. Så, ja, jeg vokste opp uten mor og bodde hos onkel og han hadde fått seg en ny kone og unger. De behandla ikke oss akkurat på beste måten, da.
Meg og de tre brødrene mine blei jo banka opp hver dag … hjemme. Altså, det starta jo med å kaste tøffel, til å slå med pinne og så gå over til TV-ledning. Det var mye vold hjemme. Det var mye vold på skolen. Og det var mye vold ute.
Når jeg var ute i byen, så hadde jeg så mye sinne som jeg fikk ut mot folk som var litt eldre enn meg, så jeg blei banka opp, skjønner du? Og så sultet jeg. Jeg prøvde å stjele mat fra markedet og blei banka opp av dem. (Han ler litt oppgitt.)
Jeg hadde jo en sånn tankegang at: du sloss til det ikke er hud igjen. Når du som fem-seksåring får en sånn tankegang, så er det egentlig mye følelser man vil dekke over. Jeg blei jo immun mot vold, da, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn at hjernen lærer seg at det fysiske ikke er så ille. Men et barn skal ikke akseptere sånt.
(Vi rister begge på hodet.)

Fengsel i huet
Nå ler jeg litt av det, fordi jeg har drivi og bearbeida det, her. Jeg prøvde først med rus, blei mislykka. Prøvde psykolog, blei mislykka. Prøvde en psykolog til, blei mislykka. Det blei rus igjen. Helt mislykka. Men så fant jeg hun ene her. Her var jeg motivert.
Jeg har jo den tankegangen, jeg teller alle de tingene som er skjedd med meg, og så skal alt og alle rundt meg forandres, ikke jeg. Skjønner du, det er på grunn av det derre sinnet som jeg har bygget opp i flere år. Men nå har jeg jo skjønt at forandring starter med en selv. Og så kommer forandring ved ting rundt deg, hvis du har mulighet til det. Så forandring starter med seg sjøl, så jeg prøver jo mitt beste. Noen ganger er ikke ens beste nok, men jeg er sånn at jeg liker utfordringer, da. Og jeg er sta. Jeg skal vinne. Jeg har tatt en sånn, hvordan skal jeg si det, jeg har liksom tatt en ordentlig sånn øyekast på meg sjæl i speilet, og så har jeg liksom sagt: Hva faen holder du på med?. Skjønner du.
Men en ting blei jeg ikke vant til, det var volden hjemme. Jeg følte at jeg ikke tilhørte noe sted. Og det er derfor, hvis jeg skal tilbake til Somalia nå, så vil jeg faen meg forandre på ting selv om jeg risikerer mitt eget liv. Jeg vil se forandring sånn at når barn kommer til meg, neste generasjon, at de skal slippe å ha det der.
Da jeg var liten visste jeg jo ikke at det ikke skulle være sånn. Sa jeg imot en voksen, blei jeg banka opp, så jeg turte jo ikke si no, ikke sant. Det er faktisk grunnen til at jeg prater så mye nå, fordi jeg ikke fikk lov til å si så mye som kid. Jeg føler at det er så mye jeg har på hjertet, jeg må ha det ut selv om det jeg sier ikke alltid er så fornuftig … (Han ler.)
Jeg må få det ut, fordi jeg har vært så … hvordan skal jeg si det, da. Jeg har vært så innesperra, skjønner du hva jeg mener. Jeg hadde jo fengsel i mitt eget hue, også før jeg satt i fengsel.

De var mer verdt enn oss
Jeg hadde overlevelsesinstinkt, og jeg hadde behov som barn. Jeg trengte foreldre. Annenhver uke så mista jeg jo noen i familien. På den tida skjedde det veldig ofte fordi krigen hadde starta. Jeg mista fire søstre, jeg mista en eldre bror. Og far. De er døde. Jeg har sett folk bli bomba, og jeg har mista mange onkler og tanter, kusiner og sånt, i krigen, fordi det var bestandig krig. Og de som ikke blei med i krigen, blei drept og halshugd. Jeg har sett folk som blei halshugd rett foran meg.
Det som gjør at det arret her, (han viser fram armen), at det på en måte er noe jeg ennå ikke har kommet over. Som jeg sa, onkelen min hadde fått en ny kone, og hun var ikke akkurat den snilleste i verden.
Vi var allerede underernærte, vi sulta jo fra før av fordi vi ikke hadde mor og far som jobba for oss. Storebroren min jobba flere timer, men han kunne ikke dekke behova til alle oss fire. Og onkel og hu nye tanta (han viser hermetegn med fingrene), jeg tar det sånn her, fordi hun blei aldri tanta mi. Onkel blei mer voldelig når han gifta seg med hu, fordi hun var voldelig mot oss. Ikke mot sine egne barn. Barna hennes og hans, de kunne gjøre feil og slapp unna, men vi … Bare vi snakka med hverandre og satt sammen som brødre, liksom, og ikke gadd å sitte med fetterne våre. Det var jo forskjellsbehandling, da. Jeg visste ikke da at det var forskjellsbehandling, jeg tenkte bare at de var verdt mer enn oss, ikke sant. Det var sånn jeg tenkte. Men altså, vi blei banka hvis vi satt sammen, og det var alltid den yngste som blei mest banka, og når brødrene mine prøvde å steppe inn, så blei de også banka. De ville jo beskytte meg, ikke sant.

Tanta mi kastet en kniv
Den dagen …. jeg husker at tanta mi ba meg om å … jeg veide så lite … (Han ler.) Ja altså, jeg veide under halvparten av det en på fem år skal veie. Det var liksom alle ribbeina mine var ute. Jeg trodde de var på utsiden av kroppen, skjønner du.
Men altså, tanta mi … Du skulle trudd at vi unger var, altså … det føltes som vi var duer som bare fikk smuler av restene dems. Så jeg husker tanta sa til meg: Ta og vask tallerken! Og det var ikke sånne små asjetter eller tallerken som dere har her i Norge, det var sånne store sølvgreier, ikke sant. Hele familien spiser jo av en sånn stor lefse, alle tar fra sin side. Og det var noen som ikke orket å spise mer, men de lot aldri oss sitte sammen med dem. Det broren min jobba for, det var det vi klarte å få i oss. Han jobba seksten timer, og han fikk kanskje tretti kroner i lønn, og tretti kroner er ikke akkurat så mye for fire personer der nede, selv om det var billig i Somalia.
Men altså, jeg husker hu sier til meg, sånn: Vask av asjetten! Og glass og sånne ting. Men jeg har jo alltid vært sta, så jeg sier nei til henne. Og da, i det jeg snur meg, kaster hun en kniv på meg. I det jeg vender ryggen til henne, kaster hun en kniv på meg. Heldigvis så hadde jeg jo hånda her (han holder armen sin bak ryggen) for når jeg går, går jeg sånn (han reiser seg og viser hvordan han veiver med armene når han går). Sånn har jeg gått siden jeg var liten. Jeg hadde henda rett oppå her (han holder ved nyrene). Men hvis jeg hadde vært liksom noen sekunder seinere, da hadde kniven gått rett inn her (han holder hånda ved midjen). I nyrene. Kniven gikk veldig fort og klarte å treffe perfekt, men hånda var i veien.
(Han setter seg igjen.)
Men det er litt sånn, jeg mener at det her gjør meg til den jeg er i dag. Det er som jeg skriver her, (han legger hånda på noen papirer): Det er en historie bak hvert eneste arr. Skjønner du? For andre som ser arret, sier bare: OK? Whatever. Men de vet jo ikke bakgrunnen til det arret.
(Han tenker seg om litt før han fortsetter.)

Nå er det over
Den dagen prøvde jeg å stikke hjemmefra, for jeg takla det ikke mer. Og på somalisk så betyr agoon, foreldreløs. Og så er du hjemløs, ikke sant. Som sagt: jeg bærer på nag. Jeg er forbanna, synes hele verden rundt meg er urettferdig. Jeg ser folk som sulter.
Siden jeg var fem-seks år, var jeg våken som en trettenåring. Og når jeg var tretten, så hadde jeg mentalitet til en tjueåring, ikke sant.
Jeg har trudd mye, men jeg reflekterer en del òg. Jeg kan snakke for meg og forstår åssen det er å være i bunnen. Jeg tråkker aldri på noen, med mindre de tråkker på meg først, men da blir jeg forbanna og da kommer den sure drittungen i meg ut, og da har jeg ikke kontroll over meg selv. Men det jeg skulle si var at da jeg stakk hjemmefra … jeg husker jeg gikk ut av huset og blødde, ikke sant. Jeg blødde og hadde jo sett noen lik før, hadde sett folk bli skutt. Men selv om jeg var barn, reagerte jeg aldri på å se blod, for det blei jo en vane. Første gangen kasta jeg opp, eller blei redd, ikke sant, og så løp jeg hjem. Men hjem var jo ikke hjem, ikke sant. Det er liksom et sted man skal føle seg trygg, det er det som gjør et hjem til et hjem. At det er trygt når ting er sånn turbulent. Såa hjem var jo ikke egentlig hjem. Det var ikke akkurat der jeg gikk i første omgang. Jeg blei jo vant til den greia og det mener jeg ikke et barn skal være vant til.
Men altså, da jeg så mitt eget blod, da, stod jeg og skreik: Jeg dør! Jeg dør! Jeg dør!
Jeg kødder ikke, jeg er en sånn person som reagerer mye. Altså, du kan kalle det overdramatisering, men det er ikke overdramatisering: du er jævlig redd når du ser ditt eget blod. Og da mener jeg ikke bare et lite stikk og sånn. Når jeg ser mengder av mitt eget blod, ser at det driver og renner, da blir jeg redd fordi jeg tenker: nå er det over. Det er liksom det jeg får i tankene, for hver gang jeg har sett mengder av blod så har personen dævva. Det har printa seg i huet mitt siden jeg var liten. Og selv om jeg er eldre nå, og har sett enda mer blod, så har det ikke forandra seg, den tankegangen, når jeg ser mitt eget blod … så reagerer jeg på det.
Så husker jeg faktisk … det var noen eldre gutter på en sånn elleve-tolv år, som pleide å henge, ikke akkurat på et kjøpesenter for det var bare boder, små boder med klær, men de hang alltid rundt der. Og den dagen var det et eller annet som på en måte forandra seg i meg, fordi den dagen skulle jeg stå opp for meg sjæl, selv om jeg ikke visste hva det var å stå opp for seg selv. Jeg husker at jeg besvimte, det var ikke på grunn av at jeg hadde tapt mye blod, det var fordi de slo meg ut. Det blei nok da, liksom. Og da jeg våknet opp, og det var ikke lang tid etter, men da jeg våknet opp, så jeg på armen og da løp jeg alt jeg kunne til bestemor. Jeg hadde jo masse blod på armen og det var sånn, litt for mye blod for min smak.
(Han puster dypt.)

Bestemor var ikke lege
Bestemor hadde også banka meg med TV-ledning. Det var sånn: Hvis jeg må banke deg for å gi deg en leksjon, for at du skal høre på meg, så gjør jeg det. Men hvis du skader deg grovt, så er jeg der for deg.
Så det er liksom dobbelt moral. Jeg får skade deg, ingen andre, ikke sant. Men når hun så at jeg fikk et kutt … hun brydde seg når det var sånn ordentlig. Da jeg kom til bestemor, så var det første gangen at jeg følte at det var en sånn varm velkomst.

Hun viste omsorg.

Ja, og det var litt rart fordi jeg var vant til å bli banka opp, ikke sant. Du liksom aksepterer at voksne gir juling fordi de mener at barn skal lære noe.
Det blei ikke sånn at jeg lærte noe, jeg blei mer rebell og mer eh … hvordan skal jeg si det, sta, da. Jeg skulle absolutt gjøre det stikk motsatte av det som de fortalte meg, fordi jeg fikk jo bank uansett. Hvis jeg gjorde det riktig, blei jeg også banka, så hva var vitsen. Skjønner du?
Bestemor var ikke noe sånn lege, eller sånn, men hun la te oppå her (han viser på armen) for å stoppe blodet, ikke sant. Og du ser jo hvor dårlig det er sydd.

Var det bestemor som sydde?

Ja.

Det må ha gjort vondt, da?

Ja, men jeg var jo i sjokk. Jeg var sånn: Jeg dør! Jeg dør! Det var mer det at hjernen min sa til meg at: Jeg dør. Jeg klarte ikke å legge merke til at hun dreiv og sydde meg.
(Vi tar bilde av arret.)

Kniv framfor tøffel
Jeg er sånn, liksom stressa hver gang det blir rolig fordi hver gang det har vært rolig, eller stille, så har et eller annet skjedd. Det var bombing, det var skyting, så jeg får jo faen meg PTSD når det blir stille. Det er bare to ting som gir meg PTSD, det er når jeg ser en tøffel, og når det blir stille, for da er det et eller annet som skal gå gærent.
En tøffel, fordi bestemora mi, hun var helt rå til å kaste. Jeg prøvde å løpe sikk-sakk, men hun traff meg alltid (han ler litt). Så, nei, jeg gjør det litt ironisk, da, med å si at det gir meg PTSD, men når jeg ser tøffelen komme opp, så reagerer jeg mer enn ved å få et våpen eller en kniv i trynet.

Fordi det sitter fra du var liten.

Ja, det var jo hver gang jeg gjorde en liten feil, eller spiste litt av maten før jeg skulle spise. Alle satt og spiste sammen, og da fikk jeg gjennomgå, ikke sant. Jeg prøvde å løpe av gårde. Du kan tenke, når du er liten og ikke veier så mye, å løpe i full fart og så få en flygende tøffel i nakken, er nok til å gå rett i bakken. Jeg fikk spist mye sand som barn.
Men jeg pleier å si til meg sjæl, at uansett hvor turbulent reisen har vært, selv hvor mange ganger en har falt ned, så er det ingen grunn til å gi seg selv den derre unnskyldningen av at: Nei, men det har vært sånn, skjønner du?
Det er greit å dele sin historie, men en ting er godt å huske på, det er at historien din gjør deg til den du er. Fordi, hvem er egentlig uten historien sin? Det er bare er navn. Det er det jeg fokuserer mye mer på nå.
Til tider får jeg ordentlig kaldsvette og flashback eller sånn at jeg ser en av mine nærmeste skal dø. Jeg har ikke akseptert det før, men jeg har fått en god del tilknytningsproblemer på grunn av mine opplevelser fordi jeg er vant til at enten går folk frivillig ut av livet mitt, eller de dør. Det er forskjellig. Så hver gang jeg har noen som er nær meg, sånn som bestevenninna mi. Her om dagen, jeg drømte om at hun skulle dø, og jeg kødder ikke, jeg våkna opp og tenkte: Fuck, jeg må ringe henne i morra. Jeg ringte henne og bare spurte henne, går det bra, og sånt. Og jeg fortalte jo ikke henne den drømmen, fordi jeg ville bare høre at det gikk bra med henne.

En rettferdig drittsekk
Så, ja … men det er liksom: Din reise, din historie gjør deg til den du er. Jeg har tatt en god del dårlige valg. Jeg kunne brukt oppveksten min som en unnskyldning, men vet du hva, jeg innser bare at det gjør meg sterkere i dag. Jeg pleier alltid å si, jeg er en drittsekk, men jeg er en rettferdig drittsekk. Hvis det er noe du trenger, jeg kan hjelpe deg med det, skjønner du. Hvis det er noe i det hele tatt jeg kan gjøre noe for mennesker, jeg gjør det med glede, jeg hjelper. Ser jeg en som tigger, jeg gir ham penger, eller jeg kjøper mat til han i stedet for å gi han penger fordi penga kan jo brukes til dop. Så jeg kjøper mat til han, skjønner du, den menneskelige delen i meg. Jeg vet åssen det var å sitte på gata og vente på at folk gir deg ting, å være det fattige barnet som hadde brukt samma flip-flops i fem år, og samma shorts og samma t-skjorte. Det er liksom, det gjør deg litt sånn ydmyk. Men når jeg tok rus, da, så blei de andre følelsene forsterka, da blei jeg mer drittsekk enn rettferdig.
Jeg prøver å gjøre en forandring i livet mitt. Fordi det er to retninger du kan gå: enten at du påfører videre smerten, og jeg har prøvd det og det føles dumt. Eller innse at hvis jeg får barn, så skal ikke de behøve å gå gjennom de samme smerter som meg, skjønner du?
Jeg er blitt knivstikki to ganger her (han peker på sida av kroppen) og en gang i ryggen. Jeg har tatt imot en kniv her med hånda og så er det er noen som har prøvd å stikke meg i leggen. Så selv om jeg bare er tjueto år så har jeg vært ganske aktiv, litt for impulsiv, og det er jeg utenom. Tenk deg det, når jeg tar rus, og det blir forsterka, da er det jo å ha sånn «Sonic». Har du sett filmen «Sonic»?

Nei.

Nei, det er en sånn tegneserie som løper dritfort. Som jeg pleier å si: Jeg hopper til konklusjoner like kort som jeg er. Jeg er en-seksti-tre, det er ikke så langt. Jeg hopper til konklusjoner, ikke sant, så tar jeg valg som kommer ut av impulsivitet. Men fortsatt, da, per dags i dato, selv om jeg risikerer utvisning og alt den pakka der, så veit jeg at hvis jeg blir sendt til Afrika, så har jeg fått lære av oppveksten min, og jeg skal sørge for at ingen av de nære mine skal få bruke det som en unnskyldning at jeg tar dårlige valg. Jeg tok det valget å ta drugs. Jeg tok det valget å sette meg i en bil, jeg tok det valget å bære våpen, skjønner du.
Selv om jeg var rusa så tok jeg det valget. For det har vært tider hvor jeg har vært rusa så har jeg sagt: Nei takk, jeg gidder ikke å bli med på noe. Ikke sant.
Som jeg sier: Altså du veit jo hvor du kommer ifra og du veit jo hvor ille det er, skal du liksom bare kaste bort muligheten du har bare fordi du vil ha det fett med noen folk som bare er vennene dine når de trenger deg. Skjønner du? Så … det er en ny egenskap jeg har fått nå. Det er selvinnsikt.

Jeg er sterkere
Selvinnsikt blir litt sårende noen ganger, men det er liksom en bra ting at jeg har litt selvinnsikt også, det innser jeg, fordi når man først innser at man er sånn som man er, det er da man innser sine feil, og da kan du bruke, sånn som det arret her: Jeg bruker arret til min fordel fordi når jeg ser på den, får jeg vondfølelse. Og så sier jeg: Vet du hva, det gjør meg sterkere. Det gjør sånn at jeg står på nytt i dag.
Jeg har en, to, tre, fire, fem, seks arr, sånn totalt, og så et kutt her og ett til der, men det er ingenting i forhold til de psykiske arra jeg har fått. Fordi når en blir fortalt lenge nok at en ikke er verdt noe, uten å fortelle det med ord, bare ut av handling, så begynner en å tro på det. Men vet du hva, jeg kommer meg tilbake fra det, og jeg føler jeg er sterkere i dag, takket være de fucka opplevelsene. Eller de dårlige opplevelsene jeg har hatt. Sorry, at jeg sier fuck, bare glømmer noen ganger.

Det er helt i orden.
(Vi ler sammen.)