Å HOPPE UT I INGENTING
Ehhh … ja, altså det som er med den skaden, eh … det er jo først en trafikkulykke og som et resultat av den … eh …
Jeg kolliderte i veldig høy hastighet i en sånn veideler i betong, i en rundkjøring, totalvraka bilen og slo huet ganske kraftig. Når jeg kom ut av vraket, var jeg veldig desorientert og ville vekk fra veibanen for det var jo trafikk og biler og ting.
Altså, jeg husker at jeg så meg om for å finne et sted og lissom komme over autovernet (han trekker pusten). Jeg måtte på en måte velge hvor, da, for jeg hadde ikke noen problemer med å bevege meg, bare at jeg var litt sånn derre omtåka.
Detta her var på kvelden, så det var mørkt, jeg tok et par skritt med fart, greip tak i autovernet med den ene hånda, og hoppa over autovernet og forventa at det var en skråning av noe slag, og så ei grøft eller noe sånt, på den andre sida.
Men akkurat der jeg valgte å hoppe, var det en sånn trikk- eller tog-undergang. Så det var ikke noe der. Jeg hoppa bare uti ingenting.

Suug i magan
Jeg husker den derre følelsen av ååå … sleppe tak og forvente atte jeg liksom skulle treffe noe med føttene, eller at det eventuelt var noen busker eller no. Men det var ingenting. Det var bare et sånt suug i magan.
Jeg landa på den ene togskinna med bøyde knær, traff skinna med venstre kne og kjente at kneet på en måte eksploderte. Og så slo jeg venstre sida av huet i grusen, og knakk en del tenner og sånn.
Jeg svima vel aldri a, men altså, jeg var veldig, veldig omtåka, og det neste jeg husker er atte jeg ligger flatt med beinet litt sånn under meg og kjenner en masse biter av tenna mine i munnen.
Til venstre for meg er det lys fra undergangen. Jeg har slått huet såpass hardt at jeg ikke klarer å resonnere hvor jeg er, men på grunn av det lyset, så ser jeg at skinnene er blanke oppå, så det første jeg tenker er: jeg ikke kan ligge her, midt i skinnegangen!
Jeg ville dra meg vekk, men kjente at det var noe alvorlig gærent med beinet. Så gjorde det bare jævlig vondt når jeg prøvde å flytte på meg, for det bare rulla og kødda inni kneet. Så det jeg gjorde, var at jeg holdt rundt låret og trakk beinet mot meg. Da trudde jeg at beinet var av ved kneet, for jeg hadde ikke noe muskelkontakt. Det var ingen respons under kneet, pluss at jeg hadde jo da et høl, et sår. Knust kjøtt, kunne jeg se, selv om det var mørkt (han ler litt). Jeg så på en måte inn i leggen, for når jeg rota med beinet, så bøyde kneet seg og da åpna det seg på den sida. (Han peker på kneet.)

Ståltråden røyk
Det var folk oppe på veien som hadde fått med seg ulykken, men når ambulansen kom, så skjønte de ikke noen ting, for de så jo at den totalvraka bilen lå langt bortafor der hvor jeg ble funnet. Ambulansepersonellet spurte og jeg fikk sagt ifra at det var en fall-ulykke, at jeg hadde ramla. Da skjønte ambulanselegen virkelig ingenting, for han så jo bilen, et totalvrak … De trudde jo at jeg var helt i ørska.
Jeg blei kjørt på sykehuset og … altså, kneskåla hadde eksplodert, så det var knusebruddskade i kneskåla, mer enn ti biter. Det første de måtte gjøra var å rense kneet og på en måte få stabla detta sånn nogenlunne sammen, det som de klarte å redde av de beinfragmenta. Så bandt de alt sammen med ståltråd og festa kneskåla inn i leggbeinet sånn at det ikke skulle flytte på seg.
Det grodde i noen måneder. Jeg blei liggende på sjukehuset og måtte lære meg å gå igjen, hadde jo null muskelrespons, det var ingenting, så jeg måtte bruke sånne muskelelektroder for å trene opp beinet igjen.
Ehh … så etter at jeg hadde vært ute av sykehuset noen måneder, så røyk den ene ståltråden inne i kneet, og det er det som er grunnen til det arret. I bånn av arret er det en sånn rose, ser du …? (Han peker på leggen). Det kommer av at ståltråden røyk og stakk ut av beinet.
Jeg fikk infeksjon i beinet og da var’e inn på sykehuset igjen.

Kjempefornøyd
To og en halv måned til. Nitten operasjoner for å rense ut, for det gikk betennelse langs dissa stålkomponentene inne i beinet, tvers gjennom leggbeinet og ut på andre sida. De brukte veeeldig lang tid og mange operasjoner på å få vekk dødt vev og betennelse og sånn. Det var ikke nok hud til å lokke såret, og da måtte de transplantere. Nederste delen av arret, en sånn sirkel, det er hud fra låret, som de satte i. Så stifta de rundt til slutt og klarte endelig å lokke det, da.
I starten kunne jeg bare gå i sånne korte perioder, og så måtte jeg ligge med beinet høyt for å få sirkulasjon, for å få ut blodet. Og jeg måtte gå med kompresjonsbandasje og ha en skinne på beinet for å ta belastninga på kneet. Jeg gikk med krykker og måtte passe på at beinet var helt utstrakt før jeg la vekt på det.
Ehhh … jeg er kjempefornøyd med den jobben de har gjort på sykehuset. Altså, fra den følelsen jeg hadde nede på skinnegangen og trudde at beinet mitt bare hang i kjøttet, liksom, uten kneet. Fra da og til nå. Så lenge jeg er forsiktig med underlag og sånne ting, så kan jeg faktisk løpe … Det er jo helt sinnsykt. Jeg kan gå, og jeg kan trene.
Det har mye med innstillinga å gjøre, da. Jeg bodde på sjukehuset, på ortopedisk avdeling i nesten ett år. På sykehuset skjer det mye greier, pluss at de har jo traumemottak der, sånn at jeg møtte mye folk med forskjellige typer negative eller positive innstillinger til å skade seg. Jeg har aldri vært noe sånn derre … (han puster tungt), altså … jeg har jo skada meg på flere måter og i forskjellige alvorlighetsgrader, men eh, det har aldri vært noe tema for meg å fokusere på begrensninger, altså det er ikke noe poeng i å ta det negative på forskudd. Det kræsjer med personligheten min, på en måte.
Men altså, det suget i magan og så eksplosjonen, det kommer jeg aldri til å glemme.