La det renne ferdig!
Jeg har hatt en del selvmordsforsøk opp igjennom livet mitt, men ett peker seg ut, hvor det bare er flaks, eller uflaks, at jeg overlevde.
Jeg var nykter i nesten to år, og hadde virkelig bestemt meg for å skulle få det til! Frivillig valgte jeg å ta to urinprøver i uken uten å vite når jeg måtte ta dem. Jeg ville ikke ha mulighet til å planlegge å ruse meg før neste urinprøven. Det var viktig å stenge den døren i hodet mitt.
Det fungerte sykt bra og jeg gjorde det i atten måneder mens jeg satt i fengsel.

Rett ut og til helvete
Da det nærmet seg løslatelse, søkte jeg om hjelp for å få en gradvis tilbakeføring til samfunnet, noe som er et krav etter stortingsmelding 37. Men det ble avslått siden jeg var en gjenganger. Heller ikke alle urinprøvene jeg viste til, hadde noe å si. Selv om jeg hadde fikset skoleplass til meg selv, fikk jeg altså null sjanse til en rolig overgang til samfunnet.
Jeg visste at det å gå rett fra høysikkerhetsfengsel og rett ut, var veldig krevende både fysisk og psykisk. I atten måneder hadde jeg sittet isolert fra omverdenen og ikke en gang hørt en bilmotor starte. Likevel mente fengselet at jeg kunne løslates dagen før jeg skulle starte på videregående skole! Det var ikke snakk om verken åpen soning eller overgangsbolig. Jeg fikk ikke engang lov til å bli sluppet ut på en fredag, så jeg kunne være sammen med min kone og datter fram til skolen startet tirsdag!
Det gikk selvfølgelig til helvete!
Jeg flyttet hjem til kona og dattera, satt og bare holdt meg fast i sofaen og sleit med alt. Prøvde å gå i butikken, men bare frøys og glemte alt jeg skulle ha, sto bare midt i butikken mens svetten sprutet. Jeg fikk panikkangst og bokstavelig talt løp hjem igjen.

Aldri bra nok!!
Rusteamet i byen der jeg bor, hadde på forhånd lovet å følge meg opp, noe som så klart ikke skjedde. Jeg satt på et møte hvor de sa: Det ser ikke ut til å gå så bra for deg, Martin? Nei, svarte jeg, jeg vil heller bli satt i fengsel igjen. Jeg sliter noe jævlig psykisk og veit ikke hva og hvor jeg skal gjøre av meg! De sa, ja det var jo synd, men det er ikke så mye vi får gjort …
Hjemme prøvde jeg å klamre meg fast så godt det lot seg gjøre, jeg var helt nykter for første gang og det var tøft, men jeg sto i dritten …
Men plutselig fikk vi beskjed fra barnevernet om at jeg måtte ut av leiligheten, ellers tok de dattera vår! Jeg sa, hæ? Hvorfor det? Jeg var nykter og kunne vise til atten måneder med reine urinprøver.
Det var langt ifra bra nok. Jeg måtte gå i behandling også.
Da gikk jeg helt i kjelleren. Igjen gikk alt til helvete! Uansett hva jeg gjorde, så var det ALDRI BRA NOK! Etter å ha vært nykter i to år mens jeg ventet på videre hjelp, ble jeg KUN motarbeidet hele veien.
Jeg hadde ingen jeg kunne bo hos som var nyktre, så jeg måtte flytte til en kompis som rusa seg. Fylt av fortvilelse, hjelpeløshet og en følelse av å være fortapt, gikk jeg på en sprekk.
Da var det i fengsel igjen.
Skikkelig deprimert avgjorde jeg at kona og dattera mi fortjente bedre. Alt håp om endelig å få oppfylt drømmen jeg hadde jaktet hele livet, å bli en god ektemann og far, var blitt knust.

Fjorten sider
Kona og jeg har vært sammen siden jeg var fjorten år gammel og hun er den eneste trygge personen jeg har hatt i livet mitt. Den ENESTE som virkelig har stått ved min side og støttet meg i tykt og tynt!
Men jeg var så langt nede fordi jeg ikke klarte det denne gangen heller, og visste at jeg aldri ville klare å gå samme veien en gang til.
Selv om min kone sier hun bare vil ha meg, bare elsker meg og ikke vil ha noen annen mann, så følte jeg at hun fortjente en som kunne sitte ved henne når hun var syk, en som kunne holde rundt henne, en som kunne gi og oppfylle hennes drømmer, noe jeg helt tydelig ikke klarte …
Jeg ville aldri klare å se på at min vakre kone gå videre, så jeg tenkte at min karriere som popsanger var over. Nå var det hennes tur til å blomstre!
Derfor bestemte jeg meg for å forlate denne verden. De fleste sier at det er egoistisk og feigt å ta sitt eget liv, ja vel, så får det være det da. Om noen år har de et bedre liv uten meg.
Jeg skreiv et brev til min kone, fjorten sider hvor jeg forklarte hvor høyt jeg elsker henne, at hun er den beste personen i hele verden og hvor mye hun fortjener å ha det bedre. Jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Aksept-transe
Den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø, så var alt greit og jeg fikk en helt ubeskrivelig indre ro i kroppen.
Man sier at livet går i revy rett før man dør. Det stemte nesten, alt plagsomt som hadde skjedd i livet bare fløy forbi i tankene og … det er bare helt sykt vanskelig å beskrive.
Tenk deg at du ser inn i en tunell hvor du får opp bilder, hendelser, små videoklipp både til høye og venstre. De flyr forbi deg og du dytter hendelsene ut gjennom veggen på tunellen og aksepterer alt og sier ok, greit, det har jeg gjort, det er ok – og alt dette skjer med en så jævlig spesiell indre ro hvor bare alt er helt ok. Man går omtrent inn i en transe som er styrt av aksept!

Du klipper faen ikke ringen!
I fengselet er barberbladene veldig smale og skjøre, så jeg ødela en engangshøvel, tok ut bladet og gjemte det på meg. Mens jeg ventet på å bli låst inn for kvelden, tenkte jeg ut den beste måten å ta mitt eget liv: å kutte over halsen.
I cellen var jeg ikke nedfor lenger, bare fylt av aksept. Foran vasken begynte jeg å kutte vannrett. Straks blødde det voldsomt og bladet knakk på midten fordi det var så tynt og porøst. Jeg tok begge halvdelene som nå var en centimeter lange, og fortsatte. Det var ikke lenger mulige å kutte dypt, så jeg bare kuttet og kuttet mens blodet rant og bladet ble glatt av blod og vanskelig å holde i, og jeg kuttet til jeg fikk åpnet hovedpulsåren på halsen.
Såret var 14 centimeter tvers over halsen.
Helt ut av det blå kom en fengselsbetjent og åpnet luka for å titte inn. Hun fikk sjokk og trykte på alarmen. Da det kom flere folk, sa jeg helt rolig med en veldig bestemt stemme: GÅ UT, LUKK IGJEN DØREN, LA DET RENNE FERDIG! DETTER ER MITT VALG SOM ET VOKSENT MENNESKE! LA DET RENNE FERDIG!
Det var blod overalt, på veggen, gulvet og hele meg, og vasken hadde tetnet seg. De prøvde å få meg til å ta et håndkle og spurte om de kunne hjelpe meg, men jeg sa: NEI TAKK! Bare sørg for at brevet som ligger på pulten blir sendt til min kone.
Ambulansen og politiet kom og jeg begynte nesten å sloss med dem. Det var over en liter blod i vasken og de spurte hele tiden om jeg var svimmel og jeg sa nei, har det fint, jeg.
Inne i ambulansen tok de blodtrykket og ambulansedamen skrek at det var 20 OVER 40 I BLODTRYKK! De satte på blålysene og ringte for å få flere kirurger til å stå klare. Flere ganger spurte de om jeg var svimmel. Nei, sier jeg jo, jeg har det helt greit, jeg.
På sykehuset ble jeg kjørt rett inn til operasjonsstuen, hvor det stod fire kirurger og en masse sykepleiere i fullt utstyr. De fant ikke puls på håndleddene eller blodårene og hadde til og med problemer med å finne blodsvar i lysken min!
Jeg fortsatte med å si, bare la meg forsvinne, dette er valget mitt, jeg bestemmer selv over livet mitt.
De fikk ikke av gifteringen min, og sa at de måtte klippe den. Da ropte jeg: KLIPP FINGEREN! DU KLIPPER FAEN IKKE RINGEN! DU KAN PRØVE DEG OG KLIPPE RINGEN! Daaa …! Så husker jeg ikke mer.
Det viste seg at jeg hadde mistet tre liter med blod.
Da jeg våknet opp fra narkosen hadde de puttet håndjern på meg. Jeg har dårlig historikk fra oppvåkning etter narkose og våknet illsint og helt i tåka – og det jeg nå skal fortelle, hadde jeg ikke klart å gjøre på nytt uansett hvor hardt jeg hadde prøvd.
Men altså, jeg våknet fly forbannet og klarte å ryke håndjerna, de må ha vært gamle, og jeg var helt klikk så fire politibetjenter og to mannlige sykepleiere hoppet på meg og den ene skrek: GI HAN MER BEROLIGENDE! JEG HAR GITT HAM TO FULL, GI HAM TO TIL! FORT!!!
Jeg veit ikke hva de ga meg, men jeg fikk i hvert fall nok. Husker ikke mer før jeg våknet på Psykiatrisk i belteseng med armer og bein i kryss. Jeg sa, slipp meg løs for helvete. De sa, rolig du da. Ja, jeg er rolig, sa jeg. Så slapp de opp en hånd om gangen.
Jeg måtte sy 100 sting pluss minus, fikk jeg fortalt etterpå.

Plutselig løslatt
På psykiatrisk fikk jeg besøk av min bestevenn som sa at han knapt kjente meg igjen, jeg var så vanvittig rolig som aldri før. Den aksept-transegreia hadde jeg fortsatt, og var stadig vekk bestemt på å ta mitt eget liv. Men det var vanskelig på et rom med kun en seng og et nattbord og to betjenter utenfor som hele tiden så på meg. Jeg sa: Dere har vel noe mer fornuftig å finne på enn å glo på meg døgnet rundt?
Plutselig ble jeg løslatt fra varetekt og kunne reise. Jeg sa, hm, så jeg kan bare gå nå da? Ja, det kan du. OK! TAKK!
I ettertid tenker jeg at det var ansvarsfraskrivelse fra påtalejuristens side. De ønsket ikke å risikere å måtte forklare hvorfor jeg hadde forsøkt å ta mitt eget liv.
Den dag i dag er jeg usikker på om jeg er glad for at jeg overlevde. Det er spørs om ikke det ville ha vært bedre for alle om jeg ikke hadde overlevd!